HISTORISK TILBAKEBLIKK:
Karen Espelund - Fra spe småpikespiller til generalsekretær

Plutselig en dag bare sto hun der ved treningsstart. Ikke alene riktignok, hun var håndholdt av sin far, og var nok sikkert både sjenert og litt usikker på hva hun var i ferd med å begi seg ut på. Var det i orden at hun fikk begynne i Ørn?

En meget ung Karen Espelund fra den tiden hun ble innvalgt i styret i Ørns damefotball for første gang.

De andre jentene tittet litt skeptisk bort på den lille spe 14-åringen. De fleste av dem var tross alt antrukket i den tidens korrekte antrekk, Ørns treningsdress i blå bevernylon. Den nyankomne stilte i rød parkas med pelskrage!

Ikke for det, i den tiden ble alle jenter som ønsket å spille fotball mottatt med takknemmelighet. Det var heller ikke uvanlig at jenter ned i fjortenårsalderen spilte sammen med langt eldre jenter. Det fikk også Karen erfare temmelig tidlig, noen av jentene på treningsfeltet hadde allerede passert 30 år.

Det første møtet ble nok kanskje også vel tøft for Karen. Etter kort tid så man ikke mer til henne. Når jeg kom inn som trener i januar 1975 var hun ikke blant dem som møtte på treningene, men det ble snakket om henne! Jeg husker at Sigmund Hansen fortalte at det hadde vært ei ung jente fra Nardo på treningen som sa at hun var interessert i å begynne å spille fotball. Jeg synes hun var bra, sa Sigmund. Vi ble enige om at vi måtte kontakte henne for å teste ut interessen. Etterpå viste det seg at fraværet nok også hadde andre årsaker. Karen var svært opptatt med folkedans gjennom BUL, men interessen var nok mer fars enn hennes egen. I det øyeblikket hun var ønsket tilbake i Ørn så hun seg aldri tilbake. Folkedans ble det mindre med, Ørn og fotball kom til å fylle en stor del av livet hennes.

Det ble tidlig klart at Karen også hadde andre egenskaper enn det fotballmessige. Etter at hun hadde vært i klubben en to-tre år, fikk vi en klar følelse av at vi hadde en kommende fotballeder blant oss. Foruten å være dyktig i alt hun gjorde, var hun fullstendig uredd i å ta på seg store oppgaver. Ikke alle var like begeistret for det, og hun slapp hverken inn i styret i damefotballen i Ørn, eller inn i styret i Fotballkretsen uten å kjempe for det. Spesielt ble det et stort hinder for henne å bli med i styret i fotballkretsen. Paradoksalt nok ble det etterlyst damer som ville ta på seg administrative oppgaver innen fotballen, men når det kom til stykket så viste det seg at det ikke var så enkelt likevel. Karen ble uten problemer innstilt av valgkomiteen, men fotballkretsens leder gikk i mot dette. Dermed trakk valgkomiteen sin innstilling og Karen var ute. Med ungdommelig pågangsmot tok vi i Ørn raskt beslutningen om at vi ikke skulle gi oss uten sverdslag. Vi lyktes da også ved å fremme benkeforslag på henne på kretstinget. Karen fulgte deretter opp med å entre talestolen der hun klargjorde sitt kandidatur. Det hele endte med at kretsformannen trakk seg og at Karen ble innvalgt med klart flertall!

Gjengen samlet på Lerkendal en treningskveld rundt 77/78. Karen er nr 3 fra venstre i første rekke.

Alle kjenner Karens karriere som fotballpolitiker, hvis ikke er det bare å slå opp på Wikipedia eller andre oppslagsverk. Hennes karriere som fotballspiller er imidlertid mindre kjent, men faktum er at hun var en veldig god spiller. En spiller med god teknikk, og ikke minst med god forståelse. Som hennes trener i en årrekke var det da også en fryd å legge merke til hvor fort hun tok ting. Det renner meg i hu en treningskveld på Tempebanen på 70-tallet hvor støtteavstand var tema. Hvorfor var dette viktig og hvilke fordeler fikk man av det som spiller? Det er sånn at slike ting ikke går inn med en gang hos alle, men Karen så lyset umiddelbart og i neste kamp var riktig støtteavstand noe hun hadde klart for seg.

Som ny kaptein for året ble det Karen som frontet laget i Adressa før finalerunden i NM i 1978.

309 kamper ble det i Ørnkarrieren, men bare to kamper for Norge tilbake i 1981. Når det ikke ble flere landskamper skyldes det spesielt to ting. For det første var det vanskeligere for alle spillere nord for Sinsenkrysset å komme på landslaget i den tiden. For det andre manglet nok Karen en del fysisk pondus. Til dels var hennes fysikk også et tema som ble nevnt noen ganger i Ørngarderoben. Ved en anledning, der beskjeden til spillere før kampstart var krystallklar! Tror det var en kamp mot Sprint/Jeløy, datidens beste klubb i Norge. «I dag må det lukte svidd i duellene jenter! La nå Jeløyjentene få kjenne på smerten.»

Slike ting var vel det eneste Karen ikke helt greide å følge opp, og jeg må innrømme nå i ettertid at følgende oppstramming i pausen ikke var god pedagogikk: «Å bli taklet av deg Karen er som å bli overkjørt av en kålorm».  Enhver spiller kunne ha fått knekken av mindre, men ikke Karen. Hun tok også dette pent og det må sies at innsatsen stort sett alltid var upåklagelig, men man kan jo ikke forlange at en spiller av hennes spede kaliber feide unna jenter som var 15 – 20 kilo tyngre.

Når jeg sitter og skriver dette om Karen 45 år etter at damefotballen kom til Ørn og Trondheim, blir jeg faktisk ganske så emosjonell. Mange ble provosert av fotballspillende jenter den gangen. Når man trekker linjene fra den lille jenta med rød parkas som møtte opp på fotballtrening en gang i første halvdel av 70-tallet og frem til hva Karen har gjort for fotballen, både i klubben vår og i norsk og internasjonal fotball, så er det intet mindre enn et eventyr!

- Terje Berg