ALLE TIDERS TOPPSCORERE I TRONDHEIMS-ØRN:
Eva Gjelten, Randi Leinan, Ann Kristin Aarønes og Ragnhild Gulbrandsen

Det er mange spillere som har puttet på mål jevnt og trutt gjennom Ørn-historien. Allerede tidlig på 70-tallet var det enkelte som avslørte at de hadde litt mer nese for å score mål enn andre. Jeg tenker spesielt på Aud Bjørnbeth som var en sånn dukk-opp-spiss som bare var der og satte ballen i nota. I mer moderne tider har vi Brit Sandaune med 259 mål registrert for klubben. Tenk det, 259 mål! Det er noe å fortelle barn og barnebarn det! Og så har vi jo Heidi Pedersen som har scoret 12 ganger i europacupkamper for oss. Det sier seg selv at det blir litt mer glans over en scoring mot en god internasjonal motstander enn en scoring mot et lokalt lag i en treningskamp. Å vurdere spillere opp mot hverandre som dyktige målscorere blir derfor en vanskelig øvelse, men det er likevel fire spillere som skiller seg ut i de 45 årene det har vært spilt kvinnefotball i Trondheims-Ørn. Eva Gjelten, Randi Leinan, Ann Kristin Aarønes og Ragnhild Gulbrandsen står i en særstilling! De har en ting til felles og det er at de har scoret over 30 mål i gjennomsnitt hvert år de har spilt for klubben. En fantastisk prestasjon!

Hvem av dem var den største målscoreren? Er det mulig på noen måte å prøve seg på en rangering? Det er jo det vi fotballfanatikere har drevet med gjennom alle tider selv om det blir umulig å komme med en saklig begrunnelse på hvorfor man trekker frem sin favoritt. I vårt tilfelle har det selvsagt også en betydning om man spilte på en suveren Ørn-utgave lik den vi hadde på 90-tallet, eller om man var spiss på en Ørn-utgave som kjempet for å holde nedrykkningsspøkelset på avstand. Fotballen utvikler seg dessuten og det generelle nivået er annerledes i Evas første kamper fra 1979 i forhold til de kampene Ragnhild spilte i 2004.

En ting kan vi imidlertid enes om. De beste spillerne ville ha vært på banen uansett om de kunne ha satt seg i en tidsmaskin og fått omstilt seg til en annen tidsperiode. Men jeg må likevel innrømme; hvordan i Herrens navn skulle man ha komponert et lag der Eva, Anka, Randi og Ragnhild var på banen samtidig?

Når jeg skal presentere dem hver for seg velger jeg å starte med Eva av den enkle grunn at hun er den som hadde sin Ørn-karriere først av disse fire. Videre vil de bli nevnt i den rekkefølgen de føyet seg inn i Ørn-historien!

Eva Gjelten

Foto: Arbeider-Avisa.

Eva var en del av den nye generasjonen som dukket opp før sesongen 1979. Dette var de første jentene som hadde en arv å følge opp. De var også den første generasjonen som ikke kunne regnes blant pionerene. Fotball for jenter hadde begynt å bli litt vanlig og det var ikke lengere så sensasjonelt at de unge jentene som dukket opp på Ørn-trening hadde spilt en del fotball på løkka, i gata og i skolegården. Eva var en sånn type jente. Når hun ankom treningsfeltet på Lerkendal så man med en gang at fotball ikke var noe nytt for henne. I vinterhabitten på en treningskveld kunne hun godt forveksles med en talentfull unggutt.

Hun hadde dessuten konkurranseidrett i blodet. Som datter til det gamle kombinertikonet Per Gjelten var hun vokst opp med idrett til frokost, lunch, middag og kvelds. Søster Linda var dessuten en av pionerene i Ørn og det var nok sikkert takket være henne at Eva kom på tanken med å begynne med fotball. Senere ble hele familien Gjelten involvert, der søstrene Linda, Anne Britt og Bjørg Irene alle ikledde seg den gule og blå Ørn-drakten. Far Per ble dessuten med i klubben som leder både i kvinnefotballen og i hovedlaget.

Eva ble umiddelbart den typiske målscoreren slik de ofte var litt tilbake i tid. Oppgaven var å score mål og det var ikke så mange andre krav enn det. Ikke det at Eva var noen lat spiller. Innsatsen var det som regel ikke noe å si på og mange av de målene hun scorte kom som et resultat av god jobbing fra henne selv. Ikke minst på returer, og det var nok det som var det typiske Eva-målet. Det at hun hadde blikk for å slå til i riktig øyeblikk. Utover det så hadde hun dette brennende ønsket som alle toppscorere har. Hun ble aldri mett på å score mål!

Vi lar Eva selv fortelle fra sine år i Ørn:

- Jeg har vært stolt av alle målene mine. Måtte finne frem gamle avisutklipp for å prøve å minnes noen. Mitt mål nr 100 mot Surnadal på Lade rager høyt. På hodet!!! Og resultatet av det målet ble hattrick i den kampen.

- Et mål jeg scoret mot Asker på Rosenborgbanen står også høyt. En elegant lobb og vi vant 1-0 etter en fantastisk kamp av oss. Asker var jo Norges beste lag den gangen. Tror det var i -89. At jeg scoret mye var vel fordi jeg hadde et kick på å være best foran mål. Var opptatt av å vinne hver kamp for Ørn, og så ga det meg en stor glede å omfavne mine lagvenninner som gjorde det mulig for meg å score. Jeg luktet vel mål uansett hvordan sjansene var. Scoret mye på returer husker jeg. Når noen sendte av gårde et skudd, så fulgte jeg alltid etter og var på hugget når en eventuell retur kom.
 
- Jeg hadde ellers masse høydepunkter i min karriere, selv om ikke alt resulterte i gull. Å være en del av Ørn-familien i så mange år, alle de flotte turene/treningsleirene, venner for livet. Sportslig er seieren i Norway Cup -81 kanskje mitt lykkeligste øyeblikk.

- Å bli tatt ut på landslaget som egentlig var "forbeholdt" Oslo-spillere, var også stort for meg! Landslagsdebuten mot Sverige i -81 var selvsagt et høydepunkt i min karriere. Likeså den aller første TV-sendte cupfinale i -89 selv om det ble tap, men jeg fikk GULLSTØVELEN som toppscorer sammen med Gunn Nyborg. Cupfinalegull i -93 står også høyt, selv om jeg ikke bidro noe i akkurat den finalen, men jeg fikk endelig det gullet som jeg følte jeg fortjente.

Evas Ørn-karriere strakte seg fra 1979 til og med 1993, med et opphold i 1988. Hun var toppscorer i klubben i hele 12 sesonger. På 481 kamper scoret hun 486 mål og hadde dermed et snitt på 1,01 mål pr kamp. Hun hadde et snitt på 32 mål pr. sesong i den tiden hun spilte for Ørn!

Randi Leinan

En sensasjon i sin tid!

Hvor kommer denne scoringsmaskinen fra? Spurte man seg om i Fotball-Norge. Er det i det hele tatt mulig å stoppe henne når hun kommer dundrende inn i feltet, lurte motspillerne på!
Jeg kan garantere at Randi var den siste midtstoppere tenkte på når man la seg, og det første man tenkte på når man våknet når det stundet mot kamp og Ørn var på motsatt banehalvdel!
Randi er på mange måter et glimrende eksempel på at unge spillere trenger tid. I tillegg til at de trenger trenere som kan se hvilket potensial de har. Randi var nemlig ingen barnestjerne og omgivelsene mente vel at hun på grunn av sin lengde og kraft burde bli keeper. Ingen dum tanke kanskje, men det førte ikke til annet enn at hun hadde anonyme år i pikefotballen uten at noen kunne se for seg at hun kunne få en stor internasjonal fotballkarriere. Det hele tok ikke av før etter at hun ble omskolerte til spiss!

I ettertid er det lett å tenke at Randis mange scoringer stort sett kom som et resultat av en overlegen fysikk. Vel hadde hun et voldsomt fortrinn her. Hun var lang, hadde enorm pondus og var sterk som en bjørn, men faktum er at Randi hadde jobbet hardt for å utvikle sine fotballferdigheter. Hun hadde rett og slett god avslutningsteknikk, i tillegg til at hun hadde evnen til å lese situasjonene godt. Hun var på rett plass til rett tid.

Så god var hun at hun etter hvert også fikk spiss-plassen på landslaget. 19 a-lagslamper ble det og 8 mål i årene mellom 93 og 97. VM-gullet fra 95 rager selvsagt høyest!

Randi Leinan og Ann Kristin Aarønes. Foto: Arbeider-Avisa.

Vi lar Randi fortelle selv fra sine år i Ørn:

- Tiden i Ørn husker jeg som fantastisk både på og utenfor banen. Vi var Norges ledende lag på den tiden og det var veldig morsomt å være med på den sportslige suksessen vi hadde. Husker også godt at alle våre motstandere fryktet å møte oss, vi hadde mange ganger et lite overtak før kampen begynte.

- Min sterkeste side var å score mål. Jeg hadde evnen til å være på rett sted til rett tid. Foran mål fokuserte jeg alltid på å være lurest, sterkest og først på ballen samtidig som jeg aldri sluttet å avslutte selv etter mange forsøk uten mål. Dette er nok mye av årsaken til at jeg ble en målscorer. Men jeg må også si at uten alle mine gode medspillerne ville jeg aldri opplevd å score så mange mål, de serverte meg innlegg fra kant og spilte meg gjennom alene med keeper. Vi var et lag som gjorde hverandre gode. I tillegg må jeg trekke frem trenerne jeg har hatt opp gjennom årene. Hans Petter Larsen og Olav Trøan satset på meg som spiss, deretter med Michael Hansen før Terje Berg var min trener de siste to årene. Husker veldig godt at Terje lot meg være den spilleren jeg var som gjorde at mine styrker ble utnyttet fullt ut til det beste både for meg og laget, altså en GO-fot i praksis.

- De målene jeg husker best er nok to mål. Ett i VM i 1995 mot Canada og ett i cupfinalen på Ullevål mot Klepp i 1996. To ganske like mål egentlig, med innlegg fra kant. Jeg gjemmer meg bak stopperne, har full oversikt over medspiller på kant, offside-linja og løper på bakre stolpe og header ballen i mål, en herlig følelse og jeg husker godt de målene også i dag. Egentlig typiske mål av meg. De fleste målene scoret jeg med hodet og høyre fot, men har også scoret noen med venstre i tillegg til noen få mål med magen, rompa og hofta. Det var om å gjøre å treffe ballen først og med tøffe dueller i feltet ble det noen ganger litt rare situasjoner.

Randis Ørn-karriere startet på jentelaget tidlig på 80-tallet. I A-stallen fra 1991 til 1996. Hun var toppscorer i klubben i tre sesonger. På 177 kamper scoret hun 185 mål og hadde dermed et snitt på 1,05 mål pr kamp. Hun hadde et snitt på 31 mål pr. sesong i den tiden hun spilte for Ørns A-lag!

Ann Kristin Aarønes

Anka under OL i 1996.

En av verdens desidert beste spillere den tiden hun spilte for Trondheims-Ørn! Blant våre fire toppscorere gjennom tidene skiller hun seg også ut på den måten at hun nok er den beste allrounderen av dem. Anka kunne gjerne ha spilt på samtlige plasser på laget med bravour! Hun er vel også litt mindre typisk spiss enn de andre, men uten å ligge på et lavere nivå som målscorer. Hun var bare så god på alt i sin tid at hun også puttet på jevnt og trutt i sin posisjon bak den regulære spissen.

Anka hadde en veldig god fotballbakgrunn fra bydelen Spjelkavik i Ålesund. Hun vokste opp med en far, og ikke minst en bror som tilbragte mange timer sammen med henne i fotballek og trening. Spjelkavik IL utviklet også et godt jentelag gjennom flere år og seieren i Norway Cup i 1990 beviste at de hadde jobbet bedre enn de fleste. Dette burde jo ha vært til stor inspirasjon i klubben, men som det står i en derværende avis fra 2014: ”Disse halvgamle menn med over middels kunnskap om fotball begynte å lure på om fotball egentlig passet for jenter?” Dermed ble jente- og kvinnefotballen nedlagt i Spjelkavik IL. Det skal vi i Ørn være glade for, må vi nesten si i ettertid!

Hør bare hva samme avis sier videre om Anka: "Hun er en av de største idrettspersonlighetene Ålesund har fostret uansett idrett!!"

I Trondheims-Ørn spilte Anka i den desiderte storhetsperioden for klubben. Ikke bare det, men hun er også en av de vesentligste faktorene for at Ørn gjennom et drøyt tiår var Norges flaggskip på kvinnesiden.

De bakenforliggende årsakene til fotballklubbers storhetsperioder er som regel et sett av faktorer. Ofte et lykkelig sammentreff av begivenheter, og ikke minst av spillere og trenere som treffer sammen og har en felles kjemi og dyktighet som bringer klubben opp og frem. Noen faktorer pleier å være viktigere enn andre og det kan vi trygt slå fast i tilfelle Ann Kristin Aarønes. Hennes inntreden i klubben hadde svært mange positive synergieffekter, ikke minst at Merete Myklebust og Anita Waagø kom samtidig med henne fra Sunnmøre. Også de toppspillere som ble verdensmestere sammen med Anka i 1995! Dette hadde igjen den effekten at Trondheims Ørn ble den klubben alle de beste spillerne gjerne ville spille for, ikke minst at også Gro Espeseth, en annen verdensmester fra 1995 etterhvert spilte for Ørn!

Det må også sies at våre folk i den tiden fortjener all mulig honnør for at Anka fant vår klubb attraktiv nok. Hun hadde fått beskjed fra landslagsledelsen om at hun måtte finne seg en god klubb i Toppserien om hun ville satse på landslagsspill fremover. Heldigvis ble det oss og ikke Sandviken, som hun opprinnelig ønskte å gå til!

Vi lar Anka fortelle selv fra sine barneår og ikke minst fra sine år i Ørn:

- Jeg hadde en fem år eldre bror som spilte fotball og en ivrig far som var trener og leder i Spjelkavik IL. Vi hadde ikke jentelag i klubben så vi var to jenter som begynte å spille sammen med guttene når vi var ca ni år gamle.

- Det ble mye fotball og vi spilte før skolen, i friminuttene og på løkka når det ikke var organisert trening. Jeg drev også på med musikk og andre aktiviteter, men fotball var kjekkest. Spilte mye sammen med eldre gutter på fritiden.

- I Spjelkavik spilte jeg med guttene til og med 14 år. Jeg begynte å spille med jenter i tillegg fra 12 år. Vi hadde et godt lag i Spjelkavik og var ett år i øverste divisjon. Jeg ble tatt ut på jentelandslaget i 1989 og på damelandslaget fra 1990.

- Mine inspirasjonskilder når jeg var lita var min eldre bror og noen av de andre lokale guttene (flere av dem spilte senere på AaFK). Det hjalp så klart også med en familie som støttet fullt opp. Når jeg som 17-åring begynte å få være med på landslaget som lærejente var det spillere som Tone Haugen og Heidi Støre som var de store forbildene.

Min tid i Trondheims Ørn

- Spjelkavik rykket ned fra toppdivisjonen i 1992 og jeg fikk beskjed om at jeg måtte spille i Toppserien om jeg ville være med på landslaget. Planen var å dra til Bergen og Sandviken, men de klarte ikke å ordne med overflytting fra lærerskolen i Volda til den i Bergen. Det klarte de å ordne i Trondheim. Spilte så fra 1993 til og med 2000 i Trondheims-Ørn.

- Jeg stortrivdes i byen og i klubben og vi hadde en gjeng utrolig dyktige spillere og dyktige trenere/ledere. Jeg scorte en del mål, men tror jeg ble toppscorer bare ett år i Ørn. De andre årene var det vel Randi eller Ragnhild som scorte de fleste målene. Hva som gjorde at jeg scorte såpass mye kan sikkert andre svare på like godt som meg, men høyden var jo en fordel i forhold til mål med hodet. På de andre målene så var det vel snakk om å være på rett sted til rett tid. Være litt lur!

- De målene jeg husker best er to landslagsmål: Scoring på corner (hodet) mot USA i semifinalen VM 1995. Vi vant 1-0. Scoring mot Brasil i bronsefinalen i OL i 1996. Jeg scoret to mål og vi vant 2-0. Det ene målet var kanskje mitt fineste der jeg fra ca 20 meter hold skrudde den med utsiden i motsatt kryss.Ann Kristins Ørn-karriere strakte seg fra 1993 til og med sesongen 2000. Hun var toppscorer i klubben i en sesong. På 259 kamper scorte hun 248 mål og hadde dermed et snitt på 0,96 mål pr kamp. Hun hadde et snitt på 31 mål pr. sesong i den tiden hun spilte for Ørns A-lag!

Ragnhild Gulbrandsen

Foto: Digitalsport.

Ragnhild var et produkt av Ranheims gode jentesatsing på 80- og 90-tallet. Hun var del av en årgang som hadde svært gode ressurser rundt seg gjennom flere år. Nevner i fleng Ranheims-ikonene Stig Winsnes og Lars Brobakk, nåværende rådmann i Trondheim kommune Morten Volden, fotballkretsens leder Jan Roar Saltvik og tidligere Ørn-trener Hans Petter Larsen. I tillegg var Ragnhilds far og bror sterkt involvert rundt laget i en årrekke. (Far Odd er tidligere RBK-spiller.)

De var forresten ikke de eneste familiemedlemmene som engasjerte seg rundt laget. Det blir sagt at det til tider var flere fedre i garderoben enn spillere.  En sannhet med modifikasjoner selvsagt da dette vanskelig kan la seg gjøre, men eksemplet kan brukes for å illustrere at Ragnhild på mange måter utviklet seg i et engasjert og godt miljø for å kunne bli den spilleren hun ble, nemlig en av verdens beste spisser!

Ragnhild var ikke den eneste spilleren fra dette miljøet som gjorde seg gjeldende, som en liten digresjon kan det nevnes at også Trine Setsaas i sin tid kom til Ørn fra samme miljø!

Lik mange andre av de idrettsutøverne som når toppen hadde også Ragnhild en voldsom vinnervilje i seg. Hun hatet å tape, i kamp så vel på trening! Dette i kombinasjon med stor lojalitet til det laget hun representerte.

I følge Hans Petter, som var treneren hennes i de to siste årene i Ranheim før hun gikk til Ørn, er det ingen han har hatt befatning med, uansett kjønn, som har hatt tilsvarende indre drivkraft. Minner om at Hans Petter i ca 10 år nå har tatt i mot og videreforedlet alle lokale talenter som har vært i RBK-systemet!

Da Ragnhild gikk over til Ørn før sesongen 1997 kom hun til et fotballmiljø som var et av verdens beste i sin tid. I ettertid er det en almen oppfatning om at 97-årgangen er den beste gjennom årene i Trondheims-Ørn. Kanskje snakker vi om at vi hadde verdens beste klubblag akkurat det året? Og Ragnhild var en viktig del i dette laget, målscorer som hun ble! Etter hvert ble hun også en attraktiv spiller for andre klubber, og i sesongen 2002- 2003 gikk turen til Boston Breakers der proffdrømmen ble oppfylt!

I løpet av tiden Ragnhild spilte i Ørn ble det utviklet gode og gjensidige følelser mellom spiller og klubb. Se bare hva Ragnhild uttalte til Adressa da hun forlot oss etter sesongen 2004:

- Det å forlate Ørn er forferdelig tungt. Det har gått mer og mer opp for meg i løpet av dagen hva jeg har valgt å gjøre. Jeg føler at jeg svikter laget mitt litt, men jeg vet samtidig at de støtter meg. Jeg må innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet, og jeg skulle så gjerne ha gitt Gøril (Kringen) en bedre start på hennes karriere som trener. Samtidig er jeg jo glad også. Jeg har fått meg fast jobb som journalist, og det er jo det jeg ønsker å drive med i fremtiden, sier Ragnhild Gulbrandsen.

Vi lar Ragnhild fortelle videre om sine år i Ranheim og ikke minst fra tiden i Trondheims-Ørn:

- Jeg begynte å spille fotball i Ranheim som 6-7-åring og spilte på både jente- og guttelag frem til jeg ble 14. Fortsatte å trene med gutta, i tillegg til at jeg som 15-åring begynte å trene fast med Ørn. Jeg fikk også tilbud fra Ørn på slutten av den sesongen, men valgte å bli i Ranheim da vi hadde et bra lag, samt at treningsopplegget med Ørn og Ranheims hr.jr gjorde at jeg mente mulighetene for sportslig utvikling var ivaretatt på beste måte. I løpet av tiden i Ranheim vant vi Norway cup én gang, samt at vi hadde to semifinaletap. Scandia cup vant vi mange ganger. Vi rykket opp fra den tids 3. divisjon i 1993, men da vi i 1996 ikke klarte å rykke opp til 1. divisjon, valgte jeg å gå til Ørn før 1997-sesongen. I Ranheim hadde jeg alltid spilt sentral midtbane, men i Ørn ble jeg umiddelbart omskolert til spiss, noe som viste seg å være vellykket. Jeg ble toppscorer og debuterte på A-landslaget samme sesong og "kronet" sesongen med hat-trick i cupfinalen. Jeg hadde fem fantastiske sesonger i Ørn, først og fremst på grunn av gode lagvenninner der vinnermentaliteten var høy, samtidig som vi hadde det mye moro, både på og utenfor banen. Kom tilbake til Ørn i 2004 etter proffoppholdet i Boston, men den sesongen var mye preget av skader for min del.

- Hovedårsakene til at jeg scoret mange mål var vel at jeg var smart i boksen, var villig til å ofre om ikke liv, så i hvert fall lemmer, for å få ballen i mål, pluss at jeg trente veldig mye på avslutninger. Av de målene jeg husker er det vrient å komme utenom scoringen i OL-finalen i Sydney i 2000. Av mål i Ørn-drakta husker jeg et frispark jeg hamret i krysset fra relativt langt hold mot Kolbotn i serieåpningen i 2001. Husker det nok godt fordi jeg sjelden tok frispark. Det var jo en jobb som ble ivaretatt på beste måte av Mocca!

Ragnhilds Ørn-karriere startet i 1997 og varte til og med 2004-sesongen. I 2002 og 2003 spilte hun i Boston Breakers i den amerikanske ligaen. Hun var toppscorer i Ørn i fem sesonger. På 190 kamper scorte hun 254 mål og hadde dermed et snitt på 1,37 mål pr kamp. Hun hadde et snitt på 42 mål pr. sesong i den tiden hun spilte for Ørns A-lag!

- Terje Berg