HISTORISK TILBAKEBLIKK:
Tone Haugen – med Olavstatuett og japaneventyr i bagasjen

Det hadde gått gjetord om henne en stund! Det skulle befinne seg ei jente helt øverst i Fosen, nærmere bestemt i Osen kommune, som var noe utenom det vanlige. Hun var bedre enn alle gutta ble det sagt, og spilte på den lille klubben Steinsdalen IL.

I Ørn været vi alle signaler av denne typen, og hun kom straks på blokka. Snart fikk vi også sjansen til å se henne i aksjon. På ei kretslagsturnering tidlig på 80-tallet åpenbarte hun seg, og levnet ingen tvil om at ryktene som hadde gått foran henne var sanne - og vel så det! En typisk midtbanespiller, uten tvil, med god teknikk og med blikk for fotball som kun kjennetegner de største talentene, gutter som jenter!

Friluftsmennesket Tone Haugen! Hvor flytter man når man simpelthen elsker å bevege seg rundt i Norges vidunderlige natur. Jo, til Sunnmøre og Ålesund. Her ser vi Tone i sitt rette element.

Umiddelbart startet prosjekt overtalelse for å få henne over til Ørn, men vi gikk muligens for fort frem. Etter en stund kom det telefon fra treneren hennes der han fortalte at han ikke hadde noe i mot at Tone kom over til Trondheims Ørn, men vi måtte være klar over at hun var ei forsiktig og jordnær jente. - Ikke forsøk med store ord og fett flesk, fikk vi beskjed om, da kommer hun ikke til å ta overgang. Vi fulgte rådet og dempet retorikken noe, og det var sikkert lurt for etter ei stund ble det klart at Tone skulle begynne på Trøndertun Folkehøyskole ved Melhus.

Men det var nok ikke slik at hun automatisk ville ta overgang til oss i Ørn. Tone mente at Heimdal kanskje passet bedre for henne. Hun kunne liksom ikke helt forestille seg at hun var på et såpass nivå at hun ville være god nok for Ørn. Hun kom likevel for å prøve seg på trening, både i Ørn og i Heimdal, og hun trivdes på begge steder, men fikk nok en øyenåpner på den aller første Ørntreningen. Dette var morro! Her opplevde hun at hun fikk spille fotball etter hennes hjerte. Spilte hun fra seg ballen var det ikke usannsynlig at hun fikk den tilbake kort tid etterpå, og det uten at den hadde vært innom motstanderen først!

Dermed ble hun Ørnspiller fra 84-sesongen og Melhus var jo ikke lenger unna enn at vi organiserte en skyssordning frem og tilbake mellom Trøndertun og Lerkendal, hvor vi trente på den tiden. Slik startet altså en av de største fotballkarrierene i Trondheims-Ørn og i norsk fotball på kvinnesiden!

Heldigvis hadde vi engasjert Hans Petter Larsen som trener fra samme sesong. Selv om Ørn ikke greide å hevde seg helt i toppen på 80-tallet var HP en viktig mann som skapte mye positiv energi og trivsel rundt seg. Også i spillergruppen var det mange Tone fikk umiddelbar god kontakt med. Til sammen gjorde dette at hun fikk en god treningshverdag sammen med andre dyktige spillere og en god og engasjert trener. Som en digresjon kan nevnes at vi nettopp så på Facebook at det gode venninneskapet fortsatt holder seg. Ca 15 jenter var samlet på Kvilhaugen gård på et festlig lag nå nylig! Jenta fra Steinsdalen var selvsagt med!

Fra en noe bisarr målfeiring som landslaget brukte en periode. Her sammen med en begeistret Ann Kristin Aarønes og Linda Medalen. Det ser ikke ut som dommeren er like begeistret.

Tone fant seg altså godt til rette i disse omgivelsene og ble en trofast Ørnspiller så lenge hun satset på toppnivå. Utenom den tiden hun var proff i Japan, vel og merke.

Hvordan har det seg at ei jente som vokser opp på et lite sted med bare fem klassevenninner ender opp med 91 landskamper for Norge? Hvordan er det mulig med en slik bakgrunn å spille landskamp nr 50 på et godt besøkt Old Trafford? Og hvordan kan det være mulig å bli overrakt kanskje den største utmerkelsen noen trøndersk idrettsutøver kan få, nemlig Olavstatuetten? Foruten det å spille 14 sesonger på toppnivå i Ørn samt tre sesonger på Nikko i Japan? Og glemte jeg å nevne at hun selvsagt er verdensmester og har bronsjemedalje i OL?

Tone gir svaret selv. Uten de fire søsknene, tre brødre og ei søster, som tok henne med i fotballeken hadde det ikke vært mulig. Det hadde heller ikke vært mulig uten foreldre som så mellom fingrene med knuste vinduer og ei ødelagt plen. Riktignok var det noe irettesetting i starten, men mot ivrige barn som elsker fotball måtte pappa og mamma overgi seg til overmakten!

Det fantastisk gode norske landslaget som tok sølv i VM i Kina i 1991. Her avbildet sammen med verdens beste fotballspiller gjennom tidene, brasilianske Pelè. Tone nr tre fra venstre i bakre rekke.

Det var altså på den hjemlige plena at fotballinteressen ble født, og før fylte 10 år var Tone fast inventar på Steinsdalens lilleputtlag. Lykkeligvis hadde laget en flink trener som la vekt på god teknikk, og slik fikk Tone muligheten til å videreutvikle de ferdighetene hun hadde tilegnet seg sammen med sine brødre. Men hvor lenge var Adam i paradis?

Når perioden på småguttelaget var ferdig tillot ikke regelverket jenter å spille sammen guttene lengre, og da var gode råd dyre. Var fotballeventyret over før det hadde begynt?

Nei da! Kreativitet og oppfinnsomhet er ofte ingen mangelvare på mindre steder. Tone og et par andre jenter hadde ikke andre muligheter enn å starte opp med eget damelag i Steinsdalen. De fikk med seg flere i litt forskjellige aldre. Ikke mange riktignok, det var knapt at de hadde innbyttere på kampene. Og når kampen gikk på samme tidspunktet som fjøsstellet kunne det mange ganger se mørkt ut!

På besøk i sin barndoms drømmeland. Fantastiske Bessaker i Osen kommune.

I 1995 fikk Tone altså Olavstatuetten, som hvert år tildeles av Adresseavisen. Jeg var så heldig å være trener dette året, og glemmer ikke at sportsredaktør Otto Ulseth i egen høye person dukket opp på Lade etter en trening for å bekjentgjøre tildelingen.

Siden første tildeling i 1960 var det kun fem kvinner som hadde fått utmerkelsen, noe som nok også gjenspeiler en nedvurdering av kvinner og kvinneidrett. Men når Tone fikk denne utmerkelsen så lå det et signal som vi i Ørn oppfattet som en stor anerkjennelse. Ikke minst overfor kvinnefotballen, som ikke alltid hadde blitt behandlet pent, verken av pressen eller av den menige mann.

Men først og fremst var det en annerkjennelse til Tone selvsagt, men også for Trondheims-Ørn som klubb. Vår Tone fulgte dermed i fotsporene til RBK, som fikk den første prisen i 1960, i tillegg til ikoner som Bjørn Wirkola, Knut Knudsen, Oddvar Brå, Berit Aunli, Ingrid Kristiansen, Hjallis, Odd Iversen, Nils Arne Eggen med flere.

At vår egen Tone befinner seg i dette selskapet opphøyer Trondheims Ørn som en betydelighet i trøndersk idrett!

En av de mest minneverdige opplevelsene for Tone er nok proffeventyret i Japan. I tre år var hun stjerne i ligaen og husk at hun kom til landet som verdensmester og dermed en spiller man så opp til. Sammen med Tone var også Gunn Nyborg i Nikko i disse årene. Jeg har vel ikke noe belegg for det, men hvis det finnes en mer ydmyk og jordnær fotballspiller som har entret en hvilken som helst proffliga, noen gang, så vil jeg gjerne høre hvem det kan være. Ingen stjernenykker der i gården, tvert i mot ble oppholdet også et kulturelt høydepunkt med masse kontakt med de japanske spillerne og deres familier. Naturlig nok er kontakten begrenset nå, Japan er liksom ikke rett rundt hjørnet, men vi har jo Facebook i våre dager!

Selv om fotballen har gitt Tone mange opplevelser og sterke inntrykk så er det vel livet de første årene etter fotballkarrieren som har rørt henne mest.

Tone ble engasjert av Strømmestiftlesen og deltok i Mysa-prosjektet i Kenya.

Mysaprosjektet er til hjelp for psykisk og fysisk funksjonshemmete barn, de har AIDS-barnehager, barnefengsler samt en slumkirke i Mathare-slummen. De jobber aktivt for å hindre vold blant barn og unge. MYSA driver også en egen fotballinje for å få ungene vekk fra slummen, og det var her Tone fikk mulighet til å trene unge jenter. Kanskje så hun seg selv i noen av disse jentene, på plenen hjemme i Steinsdalen?

Tone Haugen er klar for proffeventyret og på vei til Japanske Nikko. Her avbildet sammen med glade lagvenninner som ønsker henne lykke til på reisen.

Kanskje de også hadde en drøm? Og tenk om de kunne få oppleve noe av det samme som hun hadde opplevd? Dette forteller historien ingenting om, men at disse jentene fikk nyte godt av Tone Haugens omsorg og vennlighet kan det ikke være tvil om.

I dag er Tone samboer med ei Ålesundsjente og bor i Langevåg like utenfor Sunmørsbyen. Selv om hun er utdannet adjunkt har sansen for friluftsliv ført henne inn i et utendørs arbeidsliv som bygartner i Ålesund.

Det fotballivet som en gang startet på plena utenfor barndomshjemmet har satt dype spor etter seg. Foruten alle sine klubbkamper, landskamper og mesterskap er hun æresmedlem i både Trondheims-Ørn (1995) og Osen/Steinsdalen IL (2017). Hun ble tildelt Osen kommunes ærespris i 1991.

Terje Berg